På tur i San Fransisco

Etter to og en halv dag (pluss en for 8 år siden) er det bare å slå fast at byen er like sjarmerende som den ser ut som på film. Sentrum ligger ganske tett runde bakker og bukten. Høyhus, fiskehavn med turistpreg og uendelig mengder hyggelige viktorianske hus ligger i gangavstand fra hverandre. Kollektivtrafikken er godt utbygd, og for de som er bedagelig anlagt er det meste av turistattraksjoner bare en femti-lapp unna.

Kabelbanen sto øverst på listen min. På forrige besøk for noen år siden hadde jeg gjort unna Golden Gate Bridge, San Fransisco Museum of Modern Art og Chinatown, så en tur fra Fishermans Wharf til kjøpesentrene rundt Union Square var første prioritet. To baner gikk fra området ved hotellet over bakkene til sentrum.

På toppen tok jeg en tur innom sporveismuseet hvor maskineriet som drev vognene fremdeles lå. Alt er mekanisk. Store hjul driver rundt kablene vognene hekter seg på. Operasjonen av en stang av førereren sørger for at banen hekter seg på riktig linje. Jo hardere han trykker sammen håndtaket, jo fortere går det. Ganske finurlig - men neppe særlig økonomisk og effektivt - system, det eneste i sitt slag i aktiv drift.

Etter å ha gjort unna DVD-shopping (på Virgin Megastore og et kjøpesenter i Japantown) bar det til det asiatiske kunstmuseet. Det er en sørgelig realitet at samlinger i Kina og Thailand er temmelig amatørmessig presentert. USA vet imidlertid hvordan de skal gjøre en bred presentasjon av asiatisk kunst interessant. Det gleder meg alltid med et museum som viser kontinuiteten ved å blande historie og samtidskunst.

Tezuka-utstillingen skriver jeg sannsynligvis en egen artikkel om senere.

Alcatraz er vel verdt et besøk av flere grunner. For et overblikk over San Fransisco skyline er det kanskje et av de beste (Twin Peaks er heller ikke å forakte for å ta inn over seg hele byen). I tillegg til fengselet var det interessant å få vite mer om det militæret fortet som var utgangspunktet for øyas moderne historie, indianerokkupasjonen på 70-tallet og statusen Alcatraz har som naturreservat.

Fengselet dominerte imidlertid en svært god audioguide med dramatisering av viktige hendelser og forklaringer fra tidligere innsatte og voktere. Dette er en svært populær turistattraksjon, så det er viktig å bestille billetter på forhånd og komme i gang fra morgenen av. Selv i 10-tiden litt utenfor sesong ble det temmelig folksomt.

Golden gate park er et enormt parkområde som konkurrer med de beste i klassen bynære grøntområder. Planteliv av alle typer, uteliggere, bybeboere og kunstmuseer konkurrer om oppmerksomheten.

de Young museumet for moderne kunst har overtatt de tidligere lokalene til Asian Art Museum. SF MOMA i sentrum er nok bedre og mer sentralt, men institusjonen i parken har en geografisk og tidsmessig bredere utstilling.

I parken har de i tillegg til plantene som står ute, et drivhus med mer eksotiske planter, Conservatory of Flowers. Turister med fotoapparat tok ivrig bilder av de fineste orkidéene. Jeg fant separatutstillingen med kjøttetende planter langt mer interessant. Jeg vet det, interessene mine kan være temmelig morbide.

Både parken og byen hadde fortjent enda mer enn de to og en halv dagene jeg hadde til rådighet. Hvilken storby gjør ikke det?

God, gammel årgang

Action-scenene er selvsagt viktigst i en ny Die Hard-film. Og de holder et nøyt nivå, særlig når gode, gamle Bruce Willis bruker gatestil i møte med kung fu-berter og akrobatiske franskmenn. Noe av kjørtøy-vrakingen kunne de godt spart seg for min del. Å kutte kampen mellom en trailer og et jetfly hadde hevet filmen flere hakk.

McClane var lett gjenkjennelig med sin snarrådighet. Til tross for mye flaks har jeg hele tiden følelsen av at han er sårbar og kan feile, noe det er vanskelig å si om de fleste filmheltene de siste årene. Perfekt komisk timing i en kommentar etter å ha blåst ut hjernen på en skurk, er heller ikke å forakte.

La meg slippe å namedroppe alle de andre skuespillerne i Die Hard 4, la meg bare si at de alle gjør en god jobb og fortjener et oppslag på IMDB.

Svakheten med filmen er historien. Selvsagt kan en produsent komme unna med et manus med en lang rekke dramatiske kamper løselig bundet sammen og noen fargerike karakterer, i hvert fall når det dreier seg om action. Jeg har gjort det mange ganger selv når jeg skulle arrangere rollespill på kort varsel, men til langt lavere lønn. De filmene publikum går på flere ganger og kjøper DVDen til har imidlertid litt mer substans.

Skurken er altså en sur hacker. Det er hele motivasjonen. Når jeg etterpå bemerket at det var litt tynt, insisterte resten av gjengen på at jeg hadde et rosenrødt bilde av de som sitter på PC- support.

Videre synes jeg det var litt i overkant for en gruppe med nok ressurser til våpen, biler, helikopter og en liten hær å stoppe hele USA for noen skarve milliarder. Røkke kunne forklart dem at det er langt lettere og tryggere å låne penger til å kjøpe et norsk selskap og true med å selge det til Russland.

Jeg er likevel godt fornøyd med morsom action og likandes karakterer i et manus med noen artige idéer om data-terror, men dette ligger langt unna nivået til fjorårets Mission Impossible og James Bond.

Problemet med amerikansk gourmet

På finere amerikanske restauranter skal de alltid putte så mye på tallerkenen, ikke bare i mengde, men også i antall ingredienser. Dermed øker vanskelighetsgraden. Jo flere ingredienser man putter i gryten, jo vanskeligere blir det å balansere. På USA-turen for et par uker siden opplevde jeg et litt skuffende måltid med dette problemet og et annet hvor det knapt var noe å utsette.

Vel framme i Palo Alto bønnfalte magen om en skikkelig middag. Til tross for at hele kroppen var litt døgnvill av 9 timers tidsforskjell, føltes ikke flymaten helt tilfredsstillende. Så snart jeg var installert på hotellrommet, internettforbindelsen testet ut og Facebook oppdatert, spaserte jeg til nærmeste kjøpesenter for et måltid.

Etter en kjapp runde med smugtitting på menyene til diverse spisesteder, falt valget på et sted som serverte en risotto. Den lange listen med skjell, skalldyr og fisk gjorde meg litt skeptisk om det var den klassiske italienske varianten det var snakk om, men sjømat var det kroppen min hadde lyst på.

Retten var for så vidt god, men levde ikke helt opp til navnet. Når moren min laget risotto på 70-tallet var det navnet på en alt-i-samme-gryte greie som hadde mye til felles med kinesisk stekt ris. I Italia er risotto tittelen på en rett hvor kraft omhyggelig blir kokt inn i ris gjennom lang tid under konstant røring.

Kraften i USA-risottoen var god, ikke noe juks der. Smaken av vin var kanskje litt dominerende. Problemet var at den ble servert i suppemengder med en kjedelig risklump oppi. Sjømaten var veldig OK, det vil si fersk og med lite smak. Sammensetningen av 7 forskjellige typer skjell og fisk virket helt tilfeldig.

Jeg ble mett og kunne ikke klage på kvaliteten, men det hele var ingenting å skrive hjem om. Selv om det kanskje er det jeg har gjort nå.

Avslutningen av vinturen i Napa Valley på Celadon var en langt større suksess. Bordene var bak i et gammelt verkstedlokale der slitt murstein og restene av gamle maskiner ikke ble forsøkt skjult av elegant, litt glorete dekor, et absolutt tiltalende interiør.

Måltidet startet med tre plukkeretter. Krabbekakene var greie nok. Kjøtt satay med en saus med konsistens som peanøttsmør var langt bedre enn de søte, tynne peanøttsausene du lett får på enklere steder. Favoritten var fritert blekksprut kandisert med honning. Alle rettene hadde mye tilbehør og var litt overlesset, men svært smakfulle og godt balansert i smaker.

En tomatbasert bønnesuppe med løk, stangselleri, gulerøtter og urter var i seg selv ordinær, men passet perfekt inn i måltidet som oppkjøring til hovedretten.

Jeg vet ikke helt om dimensjonene på lammeskanken kommer frem på bildet, men den var enorm. Ikke et menneske kunne klart å spise den opp. Den var laget på marokkansk vis med couscous, nøtter, rosiner og vårløk. Krydringen var perfekt Midtøsten. Jeg så for meg magedansing etter den første biten.

En sorbet av blackberry og vin avsluttet måltidet, pass friskt og med mye smak av ingrediensene. Litt vannkrystallisering var eneste minuset i hele måltidet.

På tjukken

Hvor blir det av de norske oversettelsene av filmtitler? 'På tjukken' (eller sjukken eller kjukken dersom distributøren er usikker i språkføringen) er da vel så morsom som originaltittelen Knocked Up på årets andre store komedie. Filmweb har tydeligvis bedre smak: Filmplakaten har filnavnet 'Am_Plakat_Smelt'.

Utgangspunktet høres slett ikke så koselig ut. Den seriøse yrkeskvinnen Allison drar ut og havner etter en fuktig kveld til sengs med slubberten Ben. Fomling med kondomet fører til at 'hun blonde fra Greys Anatomy' blir smelt på tjukken. Og så tar det to timer å finne ut om de to passer sammen.

På et merkelig vis klarer komedien å være koselig, samtidig som guttepraten fører med seg mye grovkornet humor. Og det funker som pokker, morsomt og engasjerende, akkurat som i regissør Judd Apatows forrige film, The 40-year old virgin. Til sammenligning er Knocked Up kanskje hakket mindre morsom, men tar enda bedre vare på karakterene.

På karakterskalaen vaker den like under Hot Fuzz.

Men hva er det med norske kinodistributører og komedier? Store actionfilmer har premiere i Norge og USA på likt, mens det tar månedsvis før komedier kommer, hvis de kommer i det hele tatt. Tror de Lange Flate Ballær er det eneste som funker her i landet?

Knocked Up har norsk premiere 17. august.

Læring i Silicon Valley

Oppdraget mitt på USA-turen i forrige uke var å finne ut hva bedrifter i Silicon Valley gjør med opplæring. På besøk til bedrifter som Apple, Google, Electronic Arts og Genentech (for å nevne de som var på Wired-listen i år), fikk jeg et innblikk i effektive kompetansestrategier, opplæring i salgsapparat og virtuelle verdener.

Turen ble arrangert av Abelia. I denne artikkelen konsentrer jeg meg om det som kan ha allmenn interesse for de som leser denne bloggen. I tillegg har jeg en del notater om hva det jeg så betyr for jobben min i NetCom.

Med interessante og morsomme arbeidsoppgaver i en stor bedrift, er det viktig å huske hvordan det jeg driver henger sammen med de store linjene. Det er så lett å bli oppslukt av sine egne gjøremål. Sammenhengen mellom strategi og opplæring var et av de store temaene som fanget min oppmerksomhet på turen.

Besøket i Googleplex ga ikke nødvendigvis de største faglige impulsene, men det var en god påminnelse om hvordan en sterk bedriftskultur kan gjennomsyre hele arbeidsmiljøet (sjekk ut foto-essayet i linken). Bygget så på avstand ut som et hvilket som helst hovedkvarter, men innenfor skrek hvert hjørne ut om å bli lekt med.

I resepsjonen hang det en skjerm med søkeord som ble slått opp akkurat da. Noe ble sikkert sensurert, men på de minuttene vi sto og ventet på navnelapp dukket både 'pupp' og 'Ku Klux Klan activities' opp. På pulten lå en stor ball av kastede navneklistremerker. På alle sider av korridoren var kreative rom for diskusjoner og nettverking.

Vi fikk også en lunsj her. Fotoapparat var forbudt, men jeg kan skrive under på at måltidet kan måle seg med det beste denne uken. Alle ingrediensene var friske, rettene nylaget fra all verdens kjøkken. Og gratis. På veggene sto det merkevareløfte for kantinen som viste hvordan lunsjen hang sammen med Googles strategi.

Mer konkret for læring så vi hvordan en nøyaktig og dristig læringsstrategi formet opplevelsen i Monterey Bay Aquarium. En venn av meg som er biolog kunne fortelle meg akkurat hvor jeg skulle når jeg nevnte noen dager før avreise at jeg skulle til et aller annet akvarium i California. Det er visst et av verdens mest anerkjente.

Visjonen deres er definert som at de skal 'inspirere til miljøvern i verdenshavene'. Dette følges opp i utstillinger, presentasjon og aktiviteter. Suksessen måles ved å intervjue en familie før besøk og noen måneder etterpå.

Foruten den klare sammenhengen mellom strategi og læringsmål, synes jeg det er altfor sjelden opplæring jobber mot adferdsendring. Å 'kjenne til' eller 'å kunne' er vagt og vanskelig å måle. Det er først når kunnskapen fører til handling den virkelig har nådd frem. Både norske institusjoner og bedrifter kan ha noe å lære fra Monterey Bay Aquarium.

Fordelen med bedriftsbesøk er at vi får se bedriften. Hadde jeg for eksempel hørt et fordrag om lederlæringen i Electronic Arts på en konferanse, hadde det hele virket litt abstrakt og fjernt. Ved å møte hele opplæringsavdelingen og vandre rundt i lokalene får presentasjonen mer tyngde.

Opplæring av forhandlere interesserte meg mest. I så måte var Apple mest relevant. Lanseringdato av iPhone ble annonsert samme dag som vi besøkte dem. Vi fikk se hele batteriet av kanaler opplæringsavdelingen brukte for å nå ut til et verdensomspennende forhandlerapparat. Det var mye e-læring (blant annet distribuert gjennom iTunes), men også en del elektronisk fordelt skriftlig materiale og et forsterket korps med omreisende konsulenter som ga opplæring i butikkene.

For folk i opplæring er det bestandig gøy å høre at toppledelsen har fokus på opplæring, og vi ble fortalt at opplæringsmaterialet vi fikk se skulle godkjennes av Steve Jobs. Han ville se gjennom det fordi han følte kompetansen i butikkene var kritisk for kjøpsopplevelsen til kunden. Nå ser jeg materialet lakk ut på nettet kun få dager senere.

En interessant teknikk for å spre opplæring til selgere på veien som Genentech brukte var podcast. Etter endt grunnopplæring fikk alle iPod. Opplæring på audio var svært populært mens selgerne reiste fra kunde til kunde. Grafisk material som kunne kjøres ut på datamaskin eller TV ble også sendt til ipoden. Som opplæringskonsulent i NetCom synes jeg all opplæring på mobile enheter er kjempeinteressant.

Virtuelle verdener, for eksempel Second Life, er ærlig talt mest hype i bedriftssammenheng. Det kan kanskje si noe interessant om en ny villighet til å kommunisere i 3D-verdener utenfor en spill-sammenheng, men spørsmålet er hvordan et firma kan nyttiggjøre seg det.

Når DnB og NRK velger å opprette kontor i Second Life er det i beste fall merkevarebygging, og kanskje ikke særlig bra merkevarbygging dersom de ikke vet akkurat hva de vil i en virtuelle verden.

Qwaq imponerte meg derimot kraftig som et verktøy for bedrifter (uten at jeg tror det er direkte relevant for jobben min). De kan opprette spesiallagde virtuelle rom for møter, distribuert peer-to-peer. Siden juksing ikke er så viktig i et 3D-møterom, kan de fordele nettverkstrafikken langt mer elegant en kommersielle verdener.

Enda viktigere er det at applikasjonen er renset for all unødvendig grafikk og dekorasjon. Brukergrensesnitt er tilpasset jobben en bedrift er interessert i: Seriøse møter for team som er spredd geografisk. Foruten 3D-modeller av prosjekter (som skip eller hus), kan de ta med Office-applikasjoner inn i den virtuelle verden og redigere dem sammen. Å se avatarer jobbe sammen om å endre Word-dokumenter og Excel-regneark ga en aha-opplevelse om hva virtuelle verdener kan bli.

3 hektiske dager ga mange idéer til egne opplæringsoppgaver. Finner jeg på noe lurt skriver jeg sikkert noe om det, som jeg har gjort før.

Vindranker i Napa Valley

På grunn av min endeløse snakking om mat, tror mange at jeg er like opptatt av vin. Det er jeg egentlig ikke. Vinflasker kan stå i månedsvis i skapet uten å bli rørt. Et glass til maten eller en spesiell anledning kan være godt og jeg kan nok bruke noe av matvokabularet til å beskrive opplevelsen, men jeg husker aldri en vingård og har kun den mest basiske forståelse av hva druetypene står for.

En tur gjennom Napa Valley med tre smakestasjoner er likevel slett ikke å forakte. Variasjonen i dalen gjør det mulig å dyrke et bredt utvalg av forskjellige druetyper. Bredden i vin er tilsvarende. I løpet av en dag hadde jeg følelsen av kjøre gjennom en kompakt versjon av europeiske Middelhavsområder. Komedien Sideways har neppe gjort populariteten til denne turistattraksjonen mindre.

Først stopp på programmet var lunsj på Diamond Oaks. Vingården var plassert litt opp i åssiden. Druene herfra ble ofte solgt og brukt av andre produsenter.

Etter to hvite og to røde var min favoritt en 2004 Cabernet Sauvignon, Alexander Valley Estate.

Siden jeg ikke stoler helt på egne beskrivelser, siterer jeg fra katalogen på nettet: Vinen har en rik smak av jordbær med stenk av kakao, fylt ut med mandler og vanilje. Fruktig, lett og fin, altså.

På neste stopp endte vi opp langs rankene litt oppe i fjellet hvor vi kunne se ned på Napa Valley. På markene til Merryvale fikk vi en grundig forklaring på dyrkingen av råvarene, samtidig som vi smakte på tre viner. Favoritten her var en hvitvin som minte litt om julegløgg, med en sterk smak av søtlig krydder, uten at det ble kvalmende søtt.

Den mest utfyllende omvisningen fikk vi på Rutherford Hill Winery, en gård som var svært profesjonell både på vinlagingen og turistopplevelsen rundt. Forklaring av produksjonsmetodene sto i sentrum, med blant annet en tur inn i et hulenettverk hvor vinen blir modnet på eiketønner.

Vinsmakingen var svært overdådig her. Jeg kom meg i gjennom 6 stykker og flere sto på kartet. Favoritten var en rødvin blandet av flere druetyper.

Ganske dominerende i flere av vinene var eikesmaken som har blitt så populær de siste årene. Første gang jeg ble klar over dette fenomenet var i dokumentaren Mondovino. Deretter kjøpte jeg en cider i England som nærmest var udrikkelig på grunn av at dette 'krydderet' ble for dominerende.

På Rutherford Hill Winery bruker de franske eiketønner i kun to - tre år for å sikre eikesmaken. Jeg synes ettersmaken ble for dominerende i noen av rødvinene jeg smakte, både her og de andre stedene. Favoritten til flere fra Merryvale hadde for mye av dette og garvesyre til at den ble en suksess i min gane.

For mat og vin er Napa Valley en konsentrert og interessant reise. Kommer jeg over til San Fransisco en senere gang, har jeg også lyst til å ta vintoget gjennom området.

Mett og trett drar jeg hjem til Palo Alto før bedriftsbesøkene til Apple, Google og Electronic Arts i morgen.

Ikke helt som ventet

Reklamen kan selge en god film som noe annet enn det den er. Da er det lett å bli skuffet, uavhengig av andre kvaliteter. The breach er mer drama enn thriller, The election er et uforutsigbart tilskudd til mafia-genren og Fearless har andre kvaliteter enn som asiatisk slåssfilm.

Nå trodde jeg at omtalen av The breach skulle begynne med å omtale Billy Ray som en regissør som har funnet sitt tema, men så viste det seg at før og etter den forrige filmen jeg husker han fra, Shattered glass, har han laget mange lett glemte greier. Men la meg for et øyeblikk late som om dette var de to filmene han har laget.

Shattered glass var basert på en historie fra virkeligheten om en lovende journalist som lagde fantastiske reportasjer. De var nesten for gode til å være sanne, så var det akkurat det de var også. For gode til å være sanne. Hele filmen sirklet om spørsmålet hvordan det var mulig for journalisten å juge så han nesten trodde det selv, samt hvordan han slapp unna med det så lenge.

Den ultimate løgnen må vel være spionen som forræder sitt eget land. I The breach følger vi en agentspire som får i oppdrag å overvåke en av FBIs dyktigste agenter. Veteranen har solgt informasjon til Sovjet og Russland med det resultat at hemmeligheter for milliarder har endt i feil hender og minst to personer har blitt drept.

Spillet som følger er ikke så dramatisk på det ytre plan, men desto mer psykologisk utfordrende. Den store gåten er hvorfor spionen spionerte, for allerede de første minuttene avslører at han blir tatt. I etterforskningen blir også agentspiren utfordret på hvem han er. Utforskningen av menneskesinnets irrganger er både fryktløs og nennsom.

Chris Cooper og Ryan Phillipe får lerretet til å gløde. Gode støttespillere bidrar til at dette er en utpreget skuespillerfilm.

Et godt manus, en regissør som vet hva han vil med det og gode prestasjoner i alle hovedrollene gjør dette til en helstøpt film. Visuelt er det hele ganske ordinært, nesten litt TV-filmaktig. Kanskje er det derfor jeg til tross for mye entusiasme kun ender opp på en sterk firer.

Etter å ha hørt om Hong Kong-filmen The election lenge, fant jeg den nylig til under hundrelappen på Platekompaniet. Til tross for lunkne kritikker hørtes den interessant ut.

En av triadene i Hong Kong velger rutinemessig sin leder. Etter å ha fulgt det politiske spillet frem mot avgjørelsen, bryter det ut fullt kaos når en av rivalene ikke godtar resultatet. Filmen følger den påfølgende krigen og ettervirkningene.

The election er utrolig fascinerende, men rytmen er merkelig og undergraver filmen. Det er som tre forskjellig kapitler, med en epilog, alle med svært forskjellig tone.

Først har vi en del med politikk, litt Presidenten, hvor inneforstått dialog går så raskt at du bare må regne med å miste tråden. Deretter får vi en brutal actionkomedie der alle jakter på et dragehode, lederens regalia. Jeg synes den biten var veldig vellykket, men den sto i kontrast til innledningen. Deretter er vi litt tilbake til politikken igjen, men en nærmest sosialantropologisk dokumentasjon av triade-ritualer dominerer. Avslutningen er nærmest litt Sopranos i sin hverdagslige råskap.

The election er i høyeste grad en film jeg liker svært godt, men ser store svakheter ved. Jeg synes regissør Johnnie To burde tatt ansvar for å forme stoffet mer til en helhet. Nå virker det nærmest som en antologi-film i fire deler. Jeg står over å gi karakter, i og med at følelsene mine er så delte.

Egentlig hadde jeg litt dårlig samvittighet for å ikke plassere Jet Lis siste martial arts film, Fearless, på topp-listen min for i fjor. Den var bra og underholdende, men ikke helt oppe i terningkast 5, det vil si nok for å komme blant årsbeste. En anmeldelse på Twitch påsto at det gjorde at filmen gikk fra likegyldig til veldig bra.

I utgangspunktet likte jeg altså filmen ganske godt allerede. En tidlig slåsskamp på toppen av noen stillaser virker litt for manipulert av datagrafikk, ellers var alle kampene svært solide. Noen vil kanskje synes at det er for få av dem, men historien dreier seg først og fremst om utviklingen av en karakter, fra overmot gjennom krise til ny seier.

Problemet i filmen lå i hvordan historien til hovedpersonen blir fortalt. Etter at overmot har ført til at hele hans verden raser sammen, klarer begge versjonene å vise hvordan ny mening skapes i møtet med et enkelt landsbyliv. Ønsket om å forlate dette livet er vanskeligere å skjønne, derfor satt jeg med en likegyldig følelse på slutten av filmen.

Den lengre utgaven fyller ut dette tomrommet. Motivasjonen for å ta opp martial arts med ydmykhet blir forklart. Ved å skape mer pusterom i mellomakten, skaper regissøren bedre forståelse for karakterutviklingen.

Likevel steg min vurdering av filmen kun et halvt hakk, fra en sterk firer til en svak femmer. Jet Li har fått en verdig avslutning på sin martial arts filmkarriere, men den topper ikke tidligere klassikere.

Etterforskning

TV-serier som fokuserer på etterforskning, helst en sak i løpet av en episode, blir gjerne kalt procedurals i USA. Det eneste i genren som har klart å fange interessen min for mer enn et par episoder er CSI. Komprimert historiefortelling av denne typen er underholdende og falsk, men filmen Zodiac og HBO-serien The Wire viser oss litt mer av virkeligheten bak fiksjonen.

Verden oversvømmes snart av detektiv-show i CSI-formatet. Utviklingen tok et steg i retning av parodien med en gruppe som fokuserer på den matematiske siden av kriminalitet. Våre venner i Las Vegas var heller ikke de første. De trakk bare inn et element av teknologi og vitenskap i konseptet til Law & Order.

Utfordringen for CSI er å fortelle en, ofte et par, engasjerende historier uten å kjede seeren. For å bli god på dette må manusforfattere og regissør beherske en komprimert fortellerstil. De må vite akkurat hvilke deler som må med og hva som kan kuttes.

Skaperne må forholde seg til et sett med konvensjoner. Det betyr ikke nødvendigvis å følge dem, men å være klar over publikums forventninger. Her er CSI beste eleven i klassen. Med jevne mellomrom leverer de episoder som forsiktig utfordrer et temmelig mainstream publikum. Siste sesongs episode hvor forbrytelsen ble sett fra synspunktet til tre avdøde på likhuset er et eksempel.

CSI i Las Vegas har også en svært gjennomført og lekker visuell stil, enten det er neon-opplyste bakgater, forsteder på kanten av ørkenen i gjennomtrengende sollys eller fetisjering av vitenskap.

Til slutt mestrer også skuespillerne telegramstilen i manuset. De formidler akkurat nok personlighet til at vi bryr oss når de settes i et moralsk dilemma eller konfronteres med seg selv.

En episode i CSI er som å ta en vårrull på Deli de Luca: Fingermat i et par jafs som i det minste føles litt sunnere og verdig enn annen gatekjøkkenmat.

På 40 minutter er det begrenset hvor mye forvirring og ambivalens det er mulig å introdusere. Joda, etterforskningen kan gå i gal retning, men den er kun en rett linje som skifter retning når en ny puslespillbit dukker frem.

I Zodiac, filmen om en seriemorder i San Fransisco for 40 år siden, blir den mer realistiske forvirringen i en kriminalsak fremstilt. Alt er usikkert og flyter. Ofte står man helt uten mistenkte, senere alt for mange. Motivene til morderen blir aldri forklart. Her kan man snakke om en vev med mange løse tråder. Grunnen er at sannsynligvis er ikke saken oppklart, til tross for at filmen kommer frem til en hovedmistenkt.

Fokuset blir i stor grad på etterforskningen, 70-tallet i USA og hvordan saken påvirker etterforskerne. Saken er nok viktig for David Fincher, men mer fordi det er en del av hans historie enn fordi saken er interessant. På mange måter er Zodiac en anti-procedural.

Regissøren bygde sitt ry opp på dristige visuelle triks i blant annet Fight Club og Seven. Sistnevnte formet vår oppfatning om hvordan en film om seriemordere skulle se ut. Han kan sine gamle kunstner, men behøver ikke lenger å sparke publikum på leggen og peke på lerretet for å lage en interessant scene. All datagrafikk og teknikk er underordnet historien.

Jeg satt trollbundet under hele filmen, men føler at Zodiac er mer en film jeg beundrer enn liker. Anbefales, men jeg gidder ikke kjøpe den på DVD, i motsetning til Fight Club og Seven.

Kanskje har vi en perfekt balanse mellom underholding og realisme i The Wire. Historien min med denne TV-serien er litt rar. Jeg så premieren i 2002 og syntes den var bra, men gadd ikke se resten. Nå har jeg brukt flere måneder på å komme gjennom første sesong. Ingen tvil om at den er bra, jeg har lest de som har påstått at den er verdens beste TV-serie, men det krevde litt jobb for meg å komme gjennom den.

The Wire gir et tverrsnitt av innbyggerne i Baltimore som påvirkes av narkotikahandel, fra toppen til bunnen. Alle får sin del av oppmerksomheten. Alt blir derfor veldig ambivalent, ingen er bare helter eller skurker.

En sesong er en fortelling. Stilen minner meg om det beste av amerikansk magasin-journalistikk: Viljen til å fortelle en komplisert historie gjennom mange menneskers perspektiv. Så er det vel-rennomerte journalister, krimforfattere og TV-produsenter som står bak. I tillegg til en oppklaringen av en rekke forbrytelser, føler jeg meg klokere etter sesongen, både om hvordan narkotikahandelen fungerer i en moderne storby og de menneskelige mekanismene bak.

Og det er underholdende, la det være ingen tvil om det. Regien bruker all oppmerksomhet om å få mest mulig ut av et sterkt lag skuespillere. Her er det lagt liten vekt på stemningsskapende bilder. Hvor mye kan du få ut av slummen og innstengte kontorer uten å bli spekulativ?

The Wire får, til tross for en sendrektighet i å komme meg i gjennom den som kan konkurrere med lesingen av På sporet av den tapte tid, min varmeste anbefaling. Det er merkelig at ikke noen norsk kanal har kastet seg over dette mesterverket enda.

Rasisme eller ambivalens

Uansett hvor mye jeg leser og hører om klassikere, bøker eller filmer, ender de ofte opp med å overraske. The Searcher er en western-klassiker med John Wayne. Både de ytre og indre landskapene har brent seg fast på genren i en slik grad at de kjennes igjen i mange nyere filmer.

Det samme kan ikke sies om musikalen Flower drum song fra samme team som Sound of Music, men en Hollywood-produksjon med asiater i alle hovedrollene fra begynnelsen av 60-tallet gjør det vanskelig å si 'typisk'. Likevel har den et sus av klassisk musikal over seg.

Ved lansering i 1956 ble The Searcher ansett for å være en solid western-film med suksess. Jakten på en niese kidnappet av indianere representerte en heltemodig periode i amerikansk historie. John Wayne var en stjerne, John Ford en av regissørene mange kunne navnet til og western en trygg genre å satse på.

På 70-tallet begynte imidlertid mange å stille spørsmål om hovedpersonens forhold til indianere. Flere av kommentarene og handlingene er tydelig rasistisk motivert. Hevntørsten kan sies å være dypere motivert av hatet til indianerne enn lysten til å redde en uskyldig jente. I en scene er John Wayne bare millimeter unna å skyte henne, fordi hun er uhelbredelig besmittet av å ha levd utenfor sivilisasjonen i flere år.

De siste årene oppfattes rasismen som en kritikk av enkle 50-tallsverdier. Det skjer tross alt en utvikling i hovedpersonens holdning og han jobber hele tiden med en 1/8-dels indianer.

Så hvilket perspektiv er rett? Sannheten er at filmen er temmelig ambivalent. Perspektivet på amerikansk historie er, som i 50-talls perspektivet, romantisk. Noe av humoren og holdningen er i beste fall nedlatende mot indianerne. Men det er heller ikke tvil om at regissøren har stor sympati med motstanderen og ikke støtter seg til hovedpersonens rasisme.

The Searcher er ganske enkelt ambivalent, den lar seg ikke lett oppsummere av ideologi. Desto bedre, sier nå jeg.

Underveis i filmen kom det noen inn i stuen og lo godt over at jeg så på en John Wayne-film. Mange har nok først og fremst dannet seg et bilde av skuespilleren gjennom parodier. Noen mester-skuespiller er han ikke, men The Duke har nok utstråling og teknikk til å lage en interessant karakter under de rette forutsetninger, som han gjør her.

Mest imponerende er følelsen av tid filmen gir. Letingen foregår over 10 år og det er sjelden jeg får en slik følelse av tid som går i løpet av to timer. Alt for ofte synes jeg det virker som om man har vanskelig å skape en episk følelse på lerretet. Effektiv bruk av hva som ikke vises og smart bruk av et brev gir klar følelse av at tiden går.

Dobbeltdisk-utgaven jeg kjøpte for hundrelappen for noen måneder siden var god valuta for pengene. Dokumentarene hyper kanskje filmen mer enn den fortjener, men den inneholdt også mye interessant informasjon. Bakomfilmen fra 50-tallet var litt kjedelig, men hysteriske tobakksreklamer gjorde den vel verdt å se.

Flower drum song var dyrere enn alle de andre filmene jeg kjøpte i Thailand til sammen. Amerikansk import koster nok mer enn lokalt produserte DVDer (og jeg snakker ikke bare om kopier). En musikal av Rodgers & Hammerstein jeg knapt hadde hørt om og ikke visste fantes på film fristet overmåte.

Handlingen foregår i det kinesisk innvandrermiljøet i San Fransisco på 50-tallet. Vi har en postordrebrud, tradisjonelle gamle menn og den oppvoksende generasjon som har en annen holdning til verdiene fra hjemlandet. Dette gir ypperlig grunnlag for hjerte og smerte. Før jeg lot meg rive helt med slo det meg at mye av handlingen føles relevant til norsk innvandrerdebatt.

Temaet om kulturkollisjon går gjennom flere av duoens beste musikaler, særlig South Pacific, den musikalen fra dem jeg liker best, til tross for en svak filmversjon. Hammerstein hadde også tatt opp temaet rasisme i Show Boat, musikalen mange sier definerte det vi i dag forbinder med ordet.

Rasistisk kan aldri Flower drum song sies å være, men den er kanskje litt enkel og sterotyp. Postordrebruden er veldig naiv og gamlefar svært streng. I sum viser imidlertid filmen et bredt rollegalleri med forskjellige holdninger til tradisjoner. Til syvende sist viser bondepiken fra Kina seg å være både bestemt og smart, så klaging på karakterene virker smålig.

I hovedsak synes jeg musikken er ganske forglemmelig. Et unntak er en liten sang på et par minutter om postordrebrudens holdning til USA og sin tilkommende. Den er svært enkel og teksten snirkler seg inn til poenget på en elegant måte gjennom gjentakelser. Nå skal det sies at jeg kjenner denne sangen fra tidligere på en plate med Sarah Brightman, så det er mulig at 'hørt den før'-syndromet gjorde meg mer positiv.

Produksjonen er imidlertid Hollywood med full steam forover. Dansenummer, scenografi og spilleglede gjør at jeg lar meg rive med. Selv om musikken ikke står på egne ben, fungere den godt som en del av et show.

Drum Flower Song er nok under middels Rodgers & Hammerstein, men de er bedre når de er dårlig enn de fleste andre når de er bra. DVDen klarer å få akkurat nok tilleggsmateriale inn på en disk til å sette filmen inn i en kontekst og uten å slenge på masse fyllstoff. Mest for musikal-entusiaster og de som liker de mer kuriøse hjørnene av filmhistorien.

Nostalgi med Spiderman og Supermann

Hjemme i gata på 70-tallet var bytting av tegneserier nesten like stort som fotballkort... i hvert fall blant de jeg hang med. Donald og Fantomet var sikre vinnere hos de fleste. Jeg lette derimot etter superhelter, noe de færreste andre var interesserte. For et Sølvpilen var det mulig å få to sort/hvitt utgaver av Marvel-helter fra 60-tallet, karakterer ingen hadde hørt om. Oh lykke.

Disse seriene dukket noen år senere opp i nye fargelagte utgaver. Første nummeret av Edderkoppen leste jeg formelig i stykker. Det var en sterkt medvirkende årsak til at jeg ble helt slått ut av den første Spiderman-filmen. Nummer to var kanskje vel så bra, men den festet seg ikke så godt.

Årets premiere klarer langt bedre å gjenskape følelsen av å lese tegneserien enn toern. Jeg har alltid foretrukket heltene som har overrasket meg med merkelige plottvist, overbefolkete kamper, merkelige allianser og nye skurker med overraskende krefter. Styrken til Spiderman 3 er at den klarer å gjenskape følelsen av å lese et år med slike hefter.

Merkelig nok blir det jeg trodde skulle bli svakheten, antallet skurker, styrken til filmen. Alt er gjort med stor innlevelse av regissør Raimi. Noen hendelser gjør at tilfeldighetene trekkes litt langt, men alt henger følelsemessig og visuelt i sammen. Det er viktigst i en tegneseriefilm. (Eneste unntaket er det nye Grønne Trollets manipulasjon av Mary Jane. Den skjønte jeg ikke i det hele tatt).

Kampen mellom Grønne Trollet og Spiderman som nærmest åpner filmen er fantasisk, langt bedre enn noe i første film. Det hjelper at skurken ikke er hemmet av en heldekkende maske over ansiktet. Nå synes jeg riktignok at action-scenene mister energi etter hvert som filmen skrider frem. Finalen reddes heller av mengden galskap enn god planlegging og utførsel.

Men hvem pokker er Venom? Jeg hørte spørsmålet fra gamle fans og jeg er slett ikke sikker på at skurken hadde kunnet bære en film alene. Heldigvis var vesenet en av flere motstandere. Da blir det som når en helt fra et blad som aldri ble gitt ut i Norge hadde en gjesteopptreden. Det bare illustrer at det finnes en stor og ukjent verden av supre karakterer der ute.

Tommelen opp fra meg for Spiderman, men det er neppe nok til å komme inn på årets topp-liste. Mengden plottråder kan forvirre, men de som henger med i de følelsemessige svingene har et par timer med underholdning foran seg vel verdt tiden. Særlig hvis man har en svakhet for tegneserier.

Er det egentlig så ille å lage noe komplisert og sammensatt? På 80-tallet bestemte utgiverne av Supermann seg for å strigle hele sitt univers av helter. Hele planeter med parallelle supherhelter ble utslettet over et år. Supermann selv ble startet fra bunn med ny bakgrunnshistorie. På veien ble blant annet en superhund, ensomhetsborgen, en by på en flaske og kryptonitt i alle regnbuens farger borte.

Mange av disse elementene har sivet inn her og der i årenes løp, hvilket viser at dagens tegneserieskapere har mange av de samme nostalgiske følelsene som meg rundt det vi vokste opp med. Det er ikke tvil om at vi i dag sitter igjen med noe som kan sies å være mer realistisk, gjennom oppdateringene for 25 år siden. Marvel har gjort noe av det samme de siste årene med Ultimate-seriene.

På veien forsvant noe av det fantastiske. Nå har min helt Grant Morrison tatt tak i den gamle Supermann. Forfatteren finner ingen grunn til å gjøre helten realistisk, han opphøyes heller til noe i nærheten av en halvgud som omgås Samson fra Bibelen og den greske kjempen Atlas med største selvfølgelighet. Alle fan-favorittene jeg listet opp over tyter også ut på hver side.

Oppfinnsomheten til Grant Morrison stopper ikke ved nostalgi heller. Hver side har små setninger med så bra idéer at de kunne ha bært en mini-serie alene: Mennesker genetisk manipulert til å bli levende selvmordbomber, tidsspisende monstre og underjordiske intelligente dinosaurer.

Den gjennomgående historien er at Lex Luthor manipulerer Supermann til å fly inn i solen. Siden kreftene hans kommer fra gult lys får helten en overdose. Han er i ferd med å dø av stadig økende krefter. Etterkommere fra fremtiden antyder at Supermann før han dør skal utføre 12 umulig mirakler.

Alt er stort, fantastisk og mytologisk, men samtidig har det noe uskyldig over seg. Noe av feilen forlaget kanskje gjorde under striglingen var å tro at det gjorde at det var vanskelig å identifisere seg med den gamle Supermann. De store fortellingene engasjerer da fremdeles, selv om heltene har all verdens krefter.

Tegningene til Frank Quitely er en fryd i sin detaljrikdom. I tillegg til tekst og dialog, gjør den det lett å fantasere videre over hva tegneserieuniverset kan inneholde.

All-star Superman er en bok jeg fremdeles, flere dager etter at den var ferdiglest, tar opp og titter i. Det skjer ikke så ofte med tegneserier lenger. Faktisk er det nesten som det første nummeret av Edderkoppen. Noen ekstra år på baken har gjort meg så blasert at jeg ikke leser boken helt i filler, til tross for at den kiler borti fantasimusklene mine.

Sol ute, sol inne

Hver gang jeg ser Metropolis fra 1927, den eneste stumfilmen så langt jeg virkelig liker og har i mitt DVD-bibliotek, spør jeg meg selv i hvilken grad verden går fremover. For 80 år siden laget Fritz Lang en film breddfull med idéer og visuelle landskap som har brent seg fast i den kulturelle bevisstheten.

Nå misliker jeg undergangprofetier om at alt var så mye bedre før. Overfladisk kan også være var gøy. Og hvert år kommer det masse interessante filmer. Når det gjelder det visuelle er både Matrix, Blade Runner og Brazil mesterverker. Så sent som for et par måneder siden gikk Children of men, en science fiction med mye å tygge på i norske kinosaler.

Likevel, burde ikke langt flere filmer blåst en svart/hvitt stumfilm av banen?

Kanskje er det derfor jeg koste meg sånn på Sunshine, en ambisiøs film om en romferd mot solen 50 år inn i fremtiden. Assosiasjonene går til klassikere fra 60- og 70-tallet, da stemning og visuell storhet var vel så viktig som popcorn-underholdning. Jeg var hele veien engasjert i historien og menneskene isolert i verdensrommet, på oppdrag for å redde menneskeheten fra undergangen.

Realismen var det eneste lille elementet som murret langt bak i hodet mitt. Både konseptet med en sol som kjølner, bruke en atombombe som startkabel og en del om hva menneskekroppen tålte i vakum virker litt i overkant. Naturlovene strekkes en god del for metaforene. Men skitt au. Hva folk synes er realistisk på film dreier seg vel så mye om konvensjoner som virkelighetens verden.

Jeg godtok dette, men jeg er altså svak for poetiske romfilmer. Til og med Stephen Soderberghs nyinnspilling av Solaris likte jeg godt.

Samtidig ser jeg at Sunshine står med et ben i underholdningen og en annen i pastisjen. På mange måter er det forståelig at filmen kan oppfattes som klisjeer i elegant og pretensiøs innpakning. Manusforfatter Alex Garland og regissør Danny Boyle var flinkere til å få med seg alle zombie-filmen 28 days later.

Å sette kulturen på spill

I forrige valgkamp ble begrepene 'å sette bestemor (ikke bestefar) på anbud' og 'stoppeklokkeomsorg' innført. Fargen på ord er ofte mer effektiv retorikk enn argumentasjon.

Etter at kulturminister Giske ønsker å koble kulturmidler til fri flyt av pengespill, , er det all mulig grunn til å sett i gang et lite metafor-kappløp.

Her er mitt lille forslag: Den rødgrønne regjeringen setter kulturen på spill.

Jeg ønsker meg en plakett eller logo på alle hus og arrangementer som er avhengig av denne typen sponsormidler: "Tiltaket er støttet av gambling levert av Norsk Tipping og den norske stat."

Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med dette, men publikum bør kunne kreve å vite hva slags kjemikalier og tilsetningsstoffer som ble brukt for å stappe pølsen.

Tegneserienes gale magiker

"Hva om alt sammen er sant"? står det midt på hjemmesiden til tegneserieforfatter Grant Morrison. Tatt i betraktning at han skriver om superhelter og science fiction, signaliserer spørsmålet at vi har med original å gjøre.

Jeg har fulgt karrieren hans fra 80-tallet, parallelt med mer kjente folk som Neil Gaiman (Sandman), Frank Miller (Sin City, Daredevil, 300) og Alan Moore (Swamp Thing, Watchmen, League of extraordinary gentelmen). Grant Morrison er muligens minst kjent i dette selskapet, men jeg tror han er min favoritt. Over påsken leste jeg noe av det siste som har kommet fra hans hånd.


Første gang jeg ble oppmerksom på han var i serien Animal Man. Morrison tok en tredjeklasses superhelt. Gjennom realisme og engasjement for dyrs rettigheter, samtidig som genren ble tatt på alvor, laget han en fascinerende serie.

Nummer 5 er min favoritthistorie i en tegnerserie noen gang. I "The Coyote gospel" blir en karakter som ligner mistenkelig på Per Ulv fra Warner Brothers-tegnefilmene en frelser for karakterer utsatt for vold av sine skapere. Coyote vandrer ut fra sin verden til vår for å tale saken til alle som blir sprengt i luften eller banket opp for vår underholdning.

Dermed er et par linjer i karrieren definert: En kjærlighet for glemte helter. Selv når Morrison skriver kjente karakterer, gir han dem problemer å hanskes med som gjør dem mer relevant. I tillegg liker han å ta en meta. Animal Man ender opp med å refse forfatteren sin kraftig for det han blir utsatt for.

Neste store prosjekt var Doom Patrol, en ny versjon av en superheltgruppe fra 1963 med svært entusiastiske fans. Akkurat som X-men er de sett ned på av menneskene de prøver å redde fra utspekulerte skurker. Faktisk var Doom Patrol først med dette konseptet. Historiene ble tatt så langt ut at de grenset til det absurde.

En relansering på slutten av 80-tallet dro superheltgruppen over i mer kjent og kjedelig terreng. Stol på Grant Morrison til rare opp en serie. Etter halvannet år tok han over og introduserte karakterer som Crazy Jane, en dame med splittet personlighet og en superkraft for hver. En bi-karakter var Danny the Street, en gate med homsete tilbøyeligheter.

Inspirasjonskildene til historiene var Jorge Luis Borges og dadaisme. Det hele hadde en litt skummel surrealistiske stemning, med innfall av hysterisk humor. Min favoritt er når en skurk (med utseende som et kubistisk maleri) presses opp i et hjørne, trekker frem et egg og proklamerer truende "Jeg vil ikke nøle med å bruke det."

Faren med denne typen galskap er at alt blir litt tiltvunget rart, men i Doom Patrol fra denne perioden fungerte alt som en del av en helhet.

Høydepunktet så langt i karrieren er The Invisibles, en serie om en celle anarkistiske terrorister som tar i bruk magi og liberale mengder rusmidler for å knekke den store, undertrykkende verdenskonspirasjonen.

Jeg lånte disse ut til en venn av meg. Ved tilbakelevering spurte jeg hva han syntes. Litt nølende sa han: "Jo, det var jo bra, men tror han at historiene han forteller er virkelige?" Sitatet fra websiden kan tyde på dette. På konvensjon har han visstnok sagt at deler av The Invisibles ble fortalt av en alien som kidnappet han.

Et stykke ut i serien kom min favoritt brevspalte i en tegneserie noen gang. Salget var på vei nedover og tittelen sto i fare for å bli lagt ned. Grant Morrison laget da et magisk tegn som han ba alle meditere til mens de hadde sex på et gitt tidspunkt. Ikke vet jeg om det var grunnen til at The Invisibles fortsatte til forfatteren hadde fortalt det han hadde på hjertet. Jeg bidro i så fall ikke til annet enn at jeg fortsatte å kjøpe tegneserien.

Alt dette får Grant Morrison-tegneserier til å høres rarere ut enn de er. Med unntak av Seaguy synes jeg alt han skriver tar hensyn til at de fleste leser tegneserier for å bli underholdt. Grant Morrison har med stort hell og over lang tid skapt salgsuksesser av helter som X-men, Justice League og, i disse dager, Supermann. Galskapen lurer likevel alltid like rundt hjørnet.

Av de nyere seriene er jeg mest imponert over We3. Her er sirkelen sluttet for min del. Igjen er det dyrs rettigheter som står i sentrum, men uten kjedelig pekefinger. Det militære eksperimenterer med å bruke teknologi for å gjøre søte kjæledyr til drapsroboter.

Hovedpersonene er en hund, katt og kanin brukt i diverse attentater. Problemet oppstår når prosjektet legges ned, noe ikke alle er villig til å godta. Dyrene raser ut i verden i et anfall av hypervold.

Ekstrem nedslaktning utført av de amoralske 'heltene' balanseres mot at dyrene får personlighet. Etter et vellykket oppdrag ser hunden opp på treneren sin med store bedende øyne og tungen halveis ut av munnen og sier: "R GUD DOG?" Katten har derimot en annen innstilling. Med smale øyne hveser den frem: "BOSSSSSS! ST!NK! HUNGRY."

Tegningene bidrar til å gi dyrene personlighet. Frank Quitely sørger for stor detaljrikdom i både karakterer og bakgrunner. Svakheten er at bildene kan bli for mye av statiske illustrasjoner, men tegneren kompenserer for dette med svært oppfinnsom oppdeling av sidene og tegneserierutene.

Et Grant Morrison-prosjekt fra de siste årene jeg bare er sånn passe fornøyd med er Seven Soldiers of Victory. Opplegget er svært ambisiøst med 7 miniserier på 4 numre hver, og enkle hefter for å sparke i gang og avslutte historien. Syv helter er nødvendig for å stoppe trusselen fra de mektige Sheeda som med jevne mellomrom opp gjennom historien angriper jorden.

I løpet av de 30 heftene sneier vi innom de fleste temaene beskrevet i seriene over. Mye er spennende og godt gjort, men jeg hadde følelsen at Grant Morrison hadde gjort det meste bedre før.

Jeg gleder meg til å se hva slags annen galskap fyren kommer opp med fremover. Et par serier må jeg lese meg opp på, for eksempel New X-men og 52.

'The host' på 25 ord

Fantastisk blanding av horror, humor, drama og satire. Balansen forrykkes i andre halvdel (medisinsk eksperimentering), men femmeren dras i land av ambisiøs fingerspissfølelse for monstergenren.

En gledelig overraskelse er det at The host får kinovisning i juli. En honnør til distributøren Arthaus som har en tendens til å finne frem til mye nytt og spennende ved å basere filmutvalget på å følge med på hva som skjer på internasjonale filmfestivaler.

Bra dårlig action

Med fare for å spenne forventningene for høyt der ute, filmkomedie i 2007 blir neppe bedre enn Hot Fuzz.

De siste årene har vi vært gjensøkt av parodier som tror det er morsomt med dårlig kopier av minneverdige scener forsøksvis hektet sammen med plumpe vitser og forglemmelig karakterer. Jeg som likte denne typen filmer så godt tidligere!

Gjengen fra Shaun of the dead starter i en annen ende. De lager et manus som nesten kunne vært en middels film i genren. Deretter sper de på med humor over en lav sko: verbalt, slapstick og drøy voldsballett.

Den uortodokse purken Nicholas Angel fyller Londons fengsler. Kollegaene er ikke helt fornøyd med at han bryter tariffen. Derfor havner vår helt i en søvnig landsby. Angel har problemer med å tilpasse seg sitt nye liv, og særlig sin partner. Det er ikke helt lett å overbevise de nye kollegaene om at en rekke ulykker skyldes en morder. Dermed er det duket for klassisk buddy-action.

Alt er regissert med stor kjærlighet og forståelse for action-filmene de parodierer. De kan alle de billige og dårlige triksene fuskerne i faget bruker. Eneste skuffelsen for meg var at de ikke beviste at de kunne trykke ut en vellaget biljakt eller slåsskamp, men det hører kanskje ikke hjemme i en parodi.

Hot Fuzz bruker hvert minutt godt. Historien er selv i oppbyggingen morsom hele veien. Slutten tar helt av, uten å bryte logikken i genren. Noen vil kanskje mene det blir litt mye av det gode i finalen, men jeg synes filmen gjør seg fortjent til hver bloddråpe og hvert bisarre endelikt for skurkene.

Jeg har plassert Hot Fuzz høyt opp på min foreløpige topp-liste for 2007.Den består lattertesten med glans. Jeg lo mye, lenge og godt under hele filmen. For å ta åpningen om at komedie knapt blir bedre i 2007 seriøst, gir jeg filmen en sekser.